17 Mai Medaljene

Historien om medaljene

I årenes løp er det produsert en rekke medaljer som er blitt kalt 17. Maimedaljer ca 120 ulike utgaver  m ed alle varianter, metallavslag og størrelser er det nesten 450 ulike medaljer .

Men hva er egentlig en 17. mai-medalje?

En 17. mai-medalje er enhver medalje som er utgitt til feiringen av 17.mai eller til minne om den. Noen av medaljene er laget som adgangstegn eller togmerker, som folk bar på seg under feiringen. Andre er laget uten hempe eller bånd, og er ment til å studeres hjemme under lupen. Felles for dem alle er at de er utgitt i forbindelse med 17. mai.

De første medaljene

De aller første medaljene ble laget for å feire avdukningen av statuen av Henrik Wergeland i Kristiania i 1881. At det ble laget medaljer til en slik anledning, var for så vidt ikke noe nytt. I 1875 ble det utgitt flere medaljer da rytterstatuen av kong Carl XIV Johan ble avduket i enden av gaten som bærer hans navn. Året før, 1880, hadde man også laget flere medaljer, da statuen av kong Christian IV ble avduket på Stortorget. Det som var nytt, var at medaljen ble laget til 17. mai.Det ble laget tre medaljer. En av dem ble preget hos gullsmed Thune,men var gravert av den svenske gravøren Ernst Hugo Ekvall (1853-ukjent dødsår). Han ble utdannet i København under Conradsen, en av de andre kjente medaljørene på denne tiden. I 1874 hadde han åpnet sin egen butikk i Jönköping, men hadde i 1880 laget en medalje i forbindelse med avdukingen av Christian IV statue (Wishén 1998). Ekvalls medalje var stor og hadde ikke hempe, ulikt de to andre medaljene som ble laget i 1881.Medaljør Herman Rudolf Bruun og gullsmed P.A. Lie laget mindre medaljer, med hempe. Disse ble kjøpt inn i et lite antall av Kristiania 17. Mai - komite,og ble solgt som adgangstegn til folkefesten på Akershus festning. Utsalgsprisen var 60 øre, noe som var en relativ stiv pris i de dager. Komiteen kjøpte medaljer til 35 øre stykket og satt etter festen igjen med en fortjenste på 700 kroner på salget.

Splittelse eller samling?

Kristiania 17. mai-komite var en samling av representanter fra ulike foreninger i hovedstaden. Studentersamfundet, Kunstnerforeningen, Christiania Handelstand og Haandverkerforeningen var bare noen få slike organisasjoner. I 1881 deltok også Arbeider - samfundet og ulike fagforeninger. Kristiania 17. mai-komite arrangerte barnetoget, kalt ”guttenes flaggtog” i de første årene, det store fanetoget, ”korporationernes tog” eller ”borgertoget” og en større folkefest på festningsplassen nedenfor Akershus festning.Ofte var komiteens innstilling meget fleksibel.Når Wergeland statuen ble avduket, ble det ble det ikke holdt et eget stort fanetog, men man besluttet å gå i tog fram til ”avslørings festen” Men idyllen skulle ikke fortsette. Fra 1882 hadde komiteen fått laget noen små brakteatmedaljer som ble solgt som adgangstegn til folkefesten på festningsplassen. Prisen var riktignok ikke lenger 60 øre, men 20 øre. Mange mente det også det var for mye. I 1884 kom det en sterkt formulert protest fra Tobakkarbeidernes Forenings Bestyrelse:”Man skal endvidere bemærke”, skriver de i et brev 26. april 1884, ”at kun de færreste af Deltagerne i Fanetoget kan deltage i Folkefesten p å Fæstningspladsen, da de har i almindelighet Fest hver i sin Forening.” (Protokollen 26. april 1884)Det var likevel ikke bare snakk om økonomi. Foreningen krevde også å få større innflytelse på selve arrangementet. ”[I]sær hva Valg af Festtaler angaar.”Det virker som om det ikke sank inn i Kristiania 17. mai-komite. Dette var kimen til en splittelse i feiringen av 17. mai, som ikke ble leget før i 1900. Splittelsen i 1884 førte til at partiet Venstre, Arbeidersamfundet, noen fagforeninger og senere (fra 1887) Det norske Arbeiderparti arrangerte sine egne fanetog 17. mai. For Kristiania 17. mai-komite har det neppe vært av stor økonomisk betydning. I 1883 hadde komiteen kjøpt inn 25 000 medaljer, i 1884 solgte den i følge regnskapet 26 673 tegn (Protokollen 23. oktober 1884).

Slike tall finner vi igjen når komiteen endelig henter inn medaljer fra Ivar Throndsen i 1886. Da bestiller de 25 000 medaljer uten bånd, og er åpne for å kjøpe 5000 ekstra, til sammen 30 000 medaljer (Protokollen 21. april 1886).

Myntgravørens medaljer

Ivar Throndsen (1853-1932) kom med sin første 17. mai-medalje i 1884. Ivar Throndsen fikk sin utdannelse ved Den Kongelige Tegneskole under Julius Middelthun. Han hadde også studier i utlandet bak seg, og læretid hos juveler Jacob Tostrup. I 1880 flyttet han til Kongsberg og tok over jobben som myntgravør ved Den Kongelige Mynt. (Støren og Holst 1937).Men noen suksess med sin første 17. mai-medalje hadde han ikke.Det finnes ingen dokumentasjon på at medaljene i 1884 og 1885 noen-sinne ble brukt av noen 17. mai-komite. I 1886 var han heldigere derimot.”Formanden opleste en Skrivelse fra Guldsmed Lie angaaende Festtegn”står det i proto-kollene fra Kristianis 17. mai-komite 21. april 1886. Anbud p å s å danne var ogs å indløbet fra Guldsmed Andersen, der ogs å havde foresl å et at lade præge Medailler istedenfor de alm. Adgangstegn.” Bak forslaget fra gullsmed David Andersen sto også mynt-gravør Ivar Throndsen, og det ble gjort en avtale på 26 kroner pr. 1000 medaljer. (Protokollen 30. april 1886).”I aar er der til 17de Mai anskaffet en liden 6-kantet medalje som Festmærke,” skriver en entusiastisk Morgenposten 11. mai 1886, ”graveret af Myntgravør I. Throndsen paa Kongsberg. Denne der ikke falder dyrere, en de tidligere Mærker, vil af Deltagerne i Festen kunne gjemmes og senere benyttes. Den er særdeles vellykket, og vil om nogen Dage være ferdig.” Denne medaljen gjaldt som adgangstegn til folkefesten i Kristiania, men ble også brukt andre steder.

Medaljene som adgangstegn

Ivar Throndsen hadde blitt valgt til formann i Kongsberg Arbeidersamfund i 1883, en posisjon han holdt til 1888. Det er derfor naturlig at hans medaljer ble solgt på Kongsberg 17. mai: ”Adgangstegn til folkefesten: 25 øre med Medalje (20 øre uden)” står det i Kongsberg Adresse 15. mai 1886. Fellesarrangementet på Kongsberg holdt seg i mange år. Arbeidersamfundet, Venstreforeningen, Den Frisinnede og Forfatningstro Forening samt Haandverkerforretningen samarbeidet om tog og fest på ”Skoven” i Kongsberg i mange år, og Ivar Throndsen var noen år formann for arrangementet. De aller fleste av 1880-årene, utenom 1884 og 1885, solgte man ofte medaljer til 5 øre stykket. Avholds - folket brøt riktignok ut etter hvert, de syntes at festen i ”Skoven” ble vel lystig for yngre sjeler.I 1887 og 1888 ble medaljene brukt på samme måte. Det eneste nye er at han lager en medalje med Drammen byvåpen på reversen i 1888. Drammens Tidende kunngjør 17. mai: ”17de Mai-Medallier med nationalfarvede Baand sælges for 10 øre hos D’Hrr Hans Knutzen & Co og Boghandler Chr. Jensen.”De særegne medaljene fra Drammen i 1888 blir ikke gjentatt, og det er ingenting som tyder på at de skal ha blitt solgt på vegne av en komite. De var heller ikke adgangstegn.

Det er mulig at misbruk av medaljen er årsaken til at medaljene mister sin funksjon som adgangstegn. Hint om dette får vi i Morgenbladet 9. mai 1892:”Adgangstegn til Fæstnings - pladsen vil koste 50 øre; der udstedes Billetter, der afleveres ved Indgangen, for at undg å Misbrugene med 17de Mai=tegnene.Disse vil altsaa iaar ikke give Adgang til Fæstnings - pladsen.” Allerede i 1890 hadde komiteen besluttet at de skulle selge ”billetter og tegn sammen á 25 øre,men at billetter blir det enste der giver adgang.” (Protokollen 17. april 1890) Dette til tross for at man hadde bestilt 15 000 medaljer hos Throndsen.Ikke før etter århundreskiftet ville komiteen igjen bruke medaljene som adgangstegn.

 

 

 

17. mai: Partienes dag?

Fra midten av 1880-tallet hadde feiringen av 17. mai vært splittet etter politiske skillelinjer. Den voldsomme utviklingen det norske samfunnet gjennomgikk i denne tiden fikk utslag i skjerpede klassemotsetninger. Utviklingen av en arbeiderklasse i hovedstaden hadde gått hand i hand med framveksten av en industri med sine kapitaleiere. I slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene dukket de første fagforeningene opp, disse foreningene utvikler seg og etter indre diskusjon, og påvirkning utenfra blir noen av disse knyttet til den sosialistiske arbeiderbevegelsen.Internt i fagforeningene og de ulike arbeidersamfundene står de politiske partiene steilt mot hverandre. I de første årene er man enige om kravet om alminnelig stemmerett for kvinner og menn er det mest naturlige politiske kravet å samle seg om. Og i mangel av en egen, fast demonstrasjonsdag får disse kravene sitt publikum på 17. mai. Kristiania 17. mai-komite har i utgangspunktet ingen politisk tilknytning. De arrangerer i første rekke tog og fest, og gjør det på en ganske allment

nasjonalistisk grunnlag. Slik 17. mai i virkeligheten hadde blitt feiret i siden 1844. Men etter hvert skulle komiteen bli symbolet på den konservative feiringen av dagen, i 1894 gir komiteen opp og slutter å arrangere tog og folkefest. (Bjørgen 1998).Resultatet blir at Kristiania er dypt splittet på nasjonaldagen. Venstre beslutter i 1892 at unionsspørsmålet er langt viktigere enn stemmerettsaken, og dermed splitter de ut av stemmerettstoget. Det nystiftede Det norske Arbeiderparti fortsetter med sine arbeidertog fram til 1901, når stemme - rettsaken er vunnet i alle fall hva mennene angår. Venstre og Høyre finner

hverandre i et felles arrangement i 1900. Det eneste man klarer å samle seg om, er barnetoget: ”Om der bliver aldrig s å mange Demonstrationstog for dit og dat, vedbliver de smaa hver 17de Mai, at være Bærere af Nationens Samling og Enhed, Glæde og – Visdom.”(Kristianiaposten 15. mai 1896).

Mange medaljer

En slik splittelse viser seg selvsagt også i medaljene. I 1896 får Arbeiderpartiet laget en egen medalje,hos en udenbys guldsmed Aftenposten 11. mai 1896).At denne medaljen, og de som fulgte den, var populære er det ingen tvil om. I 1898 annonserer partiveteranen Chr. H. Knudsen i partiorganet Social-Demokraten at: ”Udenbys organisasjoner, som måtte ønske at skaffe sig 17de mai-tegn af det samme mønster, som gjøres for organisasjonerne i Kristiania,kan erholde sådanne for en pris av 8 øre pr. stykke (Social Demokraten 1898)For Arbeiderpartiet er medaljene å regne som togmerker og Demonstrasjonstegn. Medaljene er da også svært politiske: ”Ret for alle – fred mellem folkene” kunngjør medaljen fra 1896. Og i 1901, over portrettet av arbeiderorganisatoren Marcus Thrane står det ”værg din ret!” Dette står noe i kontrast til medaljene av Ivar Throndsen, med ”Rop: Leve Norge!” i 1896 og den dansk norske admiral Peter Wessel Tordenskiold i 1901! Men også andre forsøkte seg i markedet i 1890-årene. ”En 17de Mai- m edalje er udkommet paa Papirhandler Bøghs Forlag her i Byen.Skriver Trondheims - avisa Dagsposten 16. mai 1895. ”Den er meget smuk, vistnok den beste i sit Slags, som vi har set.” slår avisa fordomsfritt fast. Det blir med denne medaljen i Trondheim,aldri senere er det laget en 17. mai-medalje der. Noen medaljer blir kan kanskje knyttes til Bergen, men da må man langt inn på 1900- tallet.Det lille gravørfirmaet Johs. Krogstie lager en enkel aluminiumsmedalje med et interessant motiv i 1897. Den blir ikke godt mottatt, og er heller uvanlig i dag. ”Publikum gjøres opmerksom paa, at Ivar Throndsens vakre 17de m aimedalje, den som ialfald her bliver almindelig benyttet, har indskriften ”Jeg vil værge mit land”. Ogs å p å medaljernes omraade er der nemlig forsøgt splittelse ved at en ny Medalje er sendt ud i markedet. Nu ja, publikum kan jo selv se paa de to og – vælge!” (Aftenposten 15. mai 1897). Jo da, folk valgte. Throndsens medaljer var fortsatt mest populære.

Fra adgangstegn til erindringsmedaljer

Throndsens medaljer hadde blitt kjøpt inn av Kristiania 17. mai-komite i 1886,1887 og 1888. Men i 1889 ble det ikke inngått noen avtale. I et møte 16. April besluttet komiteen at h e r Holter og Krogh  at undersøge, hvorledes komiteen ved salg af en medalje skulde kunne tilveiebringe en indtægt.Komponisten Holter var delegat fra Kunstnerforeningen i komiteen og dekorasjonsmaler Krogh var fra Haandverkerforeningen.(Protokollen 16. a pril 1889) To uker etter rapporterte de tilbake til arbeidskomiteen at ”de havde bestilt 10 000 medaljer med Eidsvolds - bygningen og Stortings - bygningen indgraveret hos David Andersen til en pris af Kr. 40.00 pr. 1000.(Protokollen 30. april 1889).Det var noe forvirring i avisene omkring medaljen. Aftenposten skrev først at den var laget av Ivar Throndsen og erklærer: ”Den sedvanlige kvalitet!”.(Aftenposten 11. mai 1889). Misforståelsen er forståelig, Throndsens medaljer var vel mest kjent på denne tiden. En skribent i avisa Social Demokraten har en heller skadefro tone når han skriver noen spydige linjer om den En medalje lader storborgernes 17de mai komite utføre i år. Komiteen tilbyder eksmplarer til salgs også til udenbys boende. 20 øre er den vanlige pris. 2 øre den antagelige verdi.”

Komiteens beslutning er forståelig. Throndsens medaljer fra 1880-årene er jo mer eller mindre kjedelige komposisjoner over et kjent tema. Alle sammen har skrift innenfor krans, og til tross for en viss kreativitet hva formen angikk, må medaljen fra David Andersens ha vært et forfriskende pust når den ble laget i 1889. Men det blir siste gang Kristiania 17. mai-komite eksperimenterer med andre leverandører enn Throndsen. I noen år holder de seg til myntgravørens medaljer, men så skulle det likevel vise seg at komiteen sluttet å kjøpe medaljer fra ham. I 1893 mener komiteen at ”da beholdningen fra i fjor var s å betydelig,at man ans å det for unødvendig at anskaffe nye.Medaljene fra 1892 hadde de fått preget uten årstall, så de kunne trygt brukes ett år til. (Protokollen 17. April 1893).Som nevnt mister medaljene funksjonen som adgangstegn til folke - festen på festnings - plassen ved Akershus festning. Når splittelsen i komiteen også er blitt et faktum, beslutter man også å ikke kjøpe inn noen medaljer. Formannen for komiteen skulle ”tilskrive Hr. Medaljør Throndsen, at han i år [1894] selv må besørge Salg av sine 17de Mai-Medaljer.” (Protokollen 17. april 1894).

Kommisjonssalg

Selv om det garanterte salget gjennom 17. mai-komiteen falt bort, fortsatte Ivar Throndsen sin produksjon av medaljer. I 1896 annonserte ham dem for salg i avisene. Han får forretninger til å ta inn medaljene for salg etter hvert. En annonse i Aftenposten 16. mai 1897 viser dette: ”Throndsens 17. mai Medalje ”Jeg vil værge mit land” Af hvidætsed Aluminium med fine dobbelt - vævede nationalfarvede Silkebaand er til salgs i Boghandelen samt ved Bud paa Gaderne for 15 øre pr. stk. Af ægte forgylt bronce 30 øre pr. stk. Et begrænset Antal Exemplarer af helt fint sølv er tilsalgs D’Herrer Guldsmede for 1 krone pr. stykke.På denne tiden er salget av 17. m ai medaljer helt skilt fra Kristiania 17. mai-komite, og alle andre komiteer for den saks skyld. De gjelder ikke som adgangstegn for noen av dem – medlemskort i de ulike foreningene er det eneste som sikrer deg adgang i denne tiden. Hvis du da ikke foretrakk de upolitiske festlighetene i Christiania Tivoli. Som vi har sett så er sett så er andre medaljører også på vei inn i markedet.Men det er tydeligvis få som klarer å konkurrere med Throndsens produksjon og nett av forhandlere.Dessuten er medaljene av en helt annen kvalitet enn det som vanligvis kommer fra de andre.

Samling og enhet

Den store følelsesmessige saken i 1890-årene var den s.k. flaggsaken.Diskusjonen om hvorvidt man ønsket unionsmerke i det norske flagget eller ikke. Det var en sak hvor det var vanskelig å holde en saklig tone, og det ble en symbolsak.Når denne saken ble avgjort i 1898, var det stemning for å samle seg om ett felles arrangement igjen.I 1900 klarte man å samle de store politiske partiene Venstre og Høyre om et felles tog. Togmerker ble solgt på b egg e p arti -

k ontorene Som Togmærke for Fællestoget er bestemt et norsk Flag med Billede af Akershus.”(Morgenbladet 14. mai 1900). Året etter ble medaljene igjen tatt inn i varmen:”17de Mai-Komiteen meddeler, at Myntgravør Throndsens 17de Mai-medalje er antaget som Togmerke og sælges for 10 øre stykket.” (Morgenbladet 11. Mai 1901).Dette året var det Peter Wessel Tordenskiold som prydet medaljen, det var i anledning av at  Axel Enders etterlengtede Tordenskioldmonument ble avduket av kronprins Gustav. Kronprinsen fulgte 17. mai-toget fra en balkong senere på dagen, og er således den eneste kongelige svenske som noen gang har opplevd feiringen av 17. mai mens han var tronarving til den norske tronen.Samlingen av de ulike 17. mai-arrangementene var riktignok ikke komplett. Arbeiderpartiet fortsatte med sine arrangementer. Og med sine medaljer man bør også være vel opmærksom på at man ikke forve ks ler vort togmerke med Tordenskiolds-medaljen.Vort togmærke er nemlig også i medalje - form; men med Markus Thranes billede og i rundingen oventil prægede ordene. ”Værg din ret”. (Social Demokraten)

Medaljene i et nytt århundre

Henrik Wergeland hadde prydet medaljene i 1898, og kom til å pryde medaljene også i 1902. Riktignok er det bare å betrakte som pene festtegn, for noen folkefest ble det ikke. 17. mai falt på pinseaften og bare barnetoget ble avholdt.Men i 1906 blir 17. mai-medaljen presentert med bilde i avisene, det er første gang det skjer. ”Aarets 17de Mai Medalje er av 17de Mai komiteen bestemt som Adgangstegn til Folkefesten paa Fæstningen og sælges for 30 øre.” (Morgenbladet 15. mai 1906).Fram til 1920 er Ivar Throndsens medaljer enerådende dels som togtegn og dels som adgangstegn. I de aller fleste årene ble det laget særegne adgangstegn. Det er likevel tydelig at misbruket av medaljene fra år til år fortsetter:Til lettelse for kontrollen følger der med hver medalje en billett som afleveres ved indgangen” står det i Programmet for 1909.Medaljene fortsatte fordi de var pene pynteobjekter, og fordi de var populære. Riktignok hadde Throndsens medaljer i 1880-årene vært ganske kjedelige rent utseendemessig. Men ut over i 1890-årene hadde han anlagt en helt ny stil. Det går an å diskutere hvor mye av datidens unionsmotstand du kan finne i medaljer som ”Rop: Leve Norge!” fra 1896 eller ”Jeg vil værge mit land!” fra 1897. Etter århundre - skiftet, og spesielt fra 1905 og 1906, blir innholdet i medaljene hans mer og mer politisk. Et sterkere nasjonalt symbol enn medaljen fra 1906 skal man lete lenge etter. Med Riksløven på forsiden og soloppgangen på baksiden, så gir Throndsen den nye norske staten sin fulle støtte. ”No er det i Norig atter dag” står det – det er eneste gang denne navneformen forekommer på et numismatisk objekt. Medaljene i årene etter bygger opp under den nye norske staten, og er langt kraftigere i symbolbruk og innhold enn medaljene han produserte i 1890-årene. Når en forfatter hevder at etter 1905 ”var medaljene preget med mer enkle symboler enn tidligere og de hadde ikke det nasjonale og politiske uttrykk lenger” (Antonsen 2000) så er det langt fra sannheten. Et blikk på medaljene etter unionsoppløsningen er nok for å avkrefte det.Medaljen for 1915 kaller på Christian Michelsen i anledning 10 års jubileet for Unions - oppløsningen. På den ene siden ser vi Michelsen styre den norske statskuta trygt i det opprørte havet. I 1916 produserer Throndsen en mer moderne versjon av medaljen fra 1896: ”Lær at elske og værge dit land”, i 1920 lager han en minnemedalje for alle dem som med livet som innsats vernet om nøytraliteten og handelsflåten: ”Med tak og hæderspris vi smykke de mænd der værnet om vor lykke igjennem krigens tunge tid.Men i 1920 var det slutt på Throndsens 17. mai-medaljer. Med den radikaliserte arbeider - bevegelse var det vanskeligere og vanskeligere å samle folk om et felles arrangement på etter - middagen. Dermed la Kristiania 17. mai-komite ned sitt arbeid i protest, og kun barnetogene om formiddagen fortsatte. Slik de gjør den dag i dag.

Konkurrentene

Når 17. mai-komiteen fikk monopol på Throndsens medaljer etter 1905 åpnet det selvsagt for konkurrenter.At slike medaljer hadde en bred appell kan vi se av den mengde medaljer som kom fra utenlandske produsenter. Gunhild Aaby observerer helt riktig at fest - medaljene ikke bare var meningsbærende objekter, men et lønnsomt kommersielt foretak”.(Aaby 1987). At konkurrentene til 17. mai komiteen var bevisst på dette, ser vi av en annonse rykket inn i Aftenposten 15. mai 1909 av firmaet Lindset & Co. i Oslo: Kronprins Olav Medaljen er med sin vakre nationalsløife den stilfuldeste 17de mai dekoration.Lindseth markedsfører medaljen sin i flere forretninger i Kristiania ”F å es overalt!” heter det – og det er mulig at forretningen hadde enerett til å markeds - føre L. Chr. Lauers medaljer i Norge. I tillegg til Olav-medaljen og Throndsens medalje, kommer det ut en tredje medalje i 1909. Denne er ikke laget av Lauer, men muligens et annet tysk verksted. Både Lindseth & Co og 17. mai-komiteen finner det nødvendig å advare publikum. ”Da det er slette Etterligninger i Handelen,Oplyses Publikum om at v å re kartoner er p å trykt Kronprins Olav Medaljen” forklarer Lindseth.17. mai-komiteen understreker i sitt program atter en gang at: ”Som adgangstegn til folkefesten gjælder kun den av myntgravør Throndsen efter foranstaltning af Kristiania 17de mai-komite prægede medalje.” (Programmet 1909) Noen av konkurrentenes medaljer var altså laget hos L. Chr. Lauer(1817-1873). Lauers firma var viden kjent for sine mynt - imitasjoner, medaljer og jetonger som de produserte i mengder, spesielt i 1880-årene. For det norske markedet ble det produsert en rekke 17. mai-medaljer, de aller fleste i årene 1909 til 1914. Det finnes en liten medalje som den norske numismatikeren Th.Frogn plasserer til 1884, men hvor vi ikke kan være sikker på riktig årstall. (Se nr. A0 og B0 i denne katalogen). I tillegg blir det produsert en rekke tyske medaljer med en såkalt ”stolpehempe”. Th. Frogn mener de er preget av ”et større Berliner-verksted”, men det er ikke kjent under hvilket navn dette opererte. (Frogn 1963)Disse medaljene er ikke signerte,i motsetning til de medaljene som kom fra Lauers firma.Firmaets lokaler ble hardt skadd av bomber under 2. Verdens - krig, og de er ikke lenger i besittelse av noen gamle arkiver eller kataloger. De tyske medaljene var en reell konkurrent til den av myntgravør Throndsen efter foranstaltning af Kristiania 17de maikomite prægede

medalje.”Men de fikk selvsagt ikke den samme utbredelse som hans medaljer. Likevel kunne de skape en viss sjenanse i togbildet. Frogn forteller at den kjente numismatiker O.C. Bjørnstad satt i 17. mai-komiteen i en årrekke. Han skal ha bragt videre en historie om en gang 17. mai-toget stoppet opp foran Stortinget,for å slippe stortingsmennene inn foran i toget. Det året ”vakte det veldig harme i 17.mai-komiteen da de fleste stortingsmenn kom ut, prydet med den tyske medalje”! (Frogn 1963).

Inn i moderne tid

Etter 1920 blir det ikke produsert mange medaljer. Et par sjeldne medaljer fra 1921 og 1922 kan knyttes til Bergen, men i den byen hadde man mer kjærlighet til blomster enn til medaljer som 17. mai-dekorasjon.På 1930-tallet blir det produsert noen medaljer av mynt - mesteren på Den Kongelige Mynt, Edvard Eriksen. De er ikke mye å se på, og bruken av dem er ikke klart dokumentert i kildene.Mer profitabel er nok Halfdan Rui med medaljer fra 1927 og 1931.Halfdan Rui(1905-1978)hadde sin læretid i farens verksted i Oslo.Utdannet ved SHKS (b illedhugger - klassen ) og praksis hos keiserlig hoffgravør Otto i Berlin på 1920-tallet. Hadde en rekke prestisjefylte og viktige oppdrag han graverte for eksempel Kongeriket Norges store segl og Kongens personlige segl. I 1931 laget han en 17. mai-medalje for Brandbu Idrettslag, den ble benyttet både i 1931 og i 1932. Etter frigjøringen i 1945 presenterte han en flott medalje med portrett av kong Haakon VII, han laget den for egen regning og solgte godt over 3000 eks.I de siste 23 årene har vi sett to serier med 17. mai-medaljer, begge to tilpasset hvert sitt marked. Sporrong AS laget en del medaljer i årene 1977 til 1982, de var formet slik tradisjonelle medaljer er: Store og tunge med et veldig relieff. Fra 1989 til 1998 laget Kongsberg Myntklubb en helt annen serie 17. mai-medaljer, mer tro mot Ivar Throndsens egne. Det som er felles for begge disse seriene, er at de søker seg plass i en samlers album. Riktignok produserte Kongsberg Myntklubb sine medaljer på Den Kongelige Mynt og solgte dem til inntekt for veldedige formål, men like fullt er de samlerobjekter. Det er få som bruker dem som dekorasjon istedenfor 17. mai-sløyfen.Av alle dem som har skrevet om 17. mai-medaljer er det bare én som har forsøkt å sette dem inn i et teoretisk rammeverk. Det gjør Gunhild Aaby i sin hovedfagsoppgave i historie fra 1997. Selv om hun bare behandler medaljene utgitt mellom 1905 og 1920, så mener jeg at betrakningene hennes også gjelder for de andre medaljene. I kortfattet form mener hun at 17. mai-medaljene er”materialiseringen av samholds- og communitasselskapet”. Medaljene er en

fellesmarkør (et communitassymbol), de bandt deltagerne i toget og arrangementet sammen i felles tilhørighet til nasjonalfesten. Dessuten skilte medaljene ut folk som ikke tok arrangementet seriøst. ”Fulle folk som ikke brydde seg med å kjøpe medaljen” og ”fattige folk som ikke hadde råd”. Jeg kan ikke annet enn å nikke i stille bifall når hun spissformulerer: ”Medaljene var et redskap som kunne brukes til å sikre at borgertoget og folkefesten ble mønsterverdige utstillinger av den norske nasjonen.” (Aaby 1987).

 

Jeg mener det er her nøkkelen ligger til å ha glede av sin samling med 17. mai-medaljer. Etter hvert som samlingen vokser fram kan du samtidig se utviklingen av det norske samfunnet i de årene medaljene har blitt utgitt. Det er mer i disse medaljene enn bare metallet ….

 

Kilde K.Kvist.. gullmedalje.com